Jibbing går ut på å utføre triks på ski. Definisjonen av jibbing er at disse triksene skal utføres på andre underlag enn snø, for eksempel bokser og rekkverk. Det kan benyttes både naturlige og kunstige elementer, som hopp, kasser, tønner og gelendere. Dyktige jibbere kan utføre svært avanserte triks på skiene, og sporten har økt i popularitet de siste årene. Jibbing har røtter i fristil og snøbrettkjøring, men forskjellen er at jibbing utføres på ski, ikke på brett. Jibbing kan foregå både i preparerte løyper, i parker og utenfor løyper.

Backcountry

Backcountry er en samlebetegnelse på freestylekjøring utenfor løyper. Noen ganger kalles dette også off-piste. Dette regnes som den mest risikofylte formen for freestylekjøring, ettersom skiløperne kan utløse snøskred eller kjøre på hindringer som er skjult under snøen. Farten kan også være veldig høy, og noen ganger benyttes bratte fjellsider og stup i kjøringen. Den aller mest ekstreme formen kalles freeriding, og går ut på å kjøre ned fjellsider som er brattest mulig. Her hopper utøverne gjerne utfor stup, og risikoen for skader og dødsfall er stor. Freeriding er forbudt mange steder i verden.

Backcountrykjørere deles inn i to grupper; oldschool og newschool. Oldschoolutøverne vil gjerne kjøre raskest mulig, mens newschoolutøverne vil gjøre triks underveis, ved å bruke elementer i terrenget, gjerne stup og klipper.

Parkkjøring

Parkkjøring er en tryggere form for freestylekjøring, hvor sporten utøves i preparerte løyper, med menneskelagde hindringer. Det settes opp rails (gelendere), hopp og andre elementer. Halfpipe er en buet bane som kan brukes til å utføre hopp og triks.

Urban jibbing

Urban skikjøring utføres i parker eller snølagte gater og veier. Her benytter utøverne de elementene de finner, som gelendere, vegger, trapper, hus og lignende. Urban skikjøring er krevende, ettersom det benyttes elementer som ikke er tilpasset skikjøring. Jibbing i byen kan også bli sett på som hærverk, eller til hinder for andre, og dermed kan lokale myndigheter sette foten ned for sporten. Urbane jibbere ser derimot på sporten som en kunst, der de bruker dagligdagse objekter på en ny måte.

Utstyret du trenger

For å komme i gang med jibbing, trenger du twin-tip ski, hjelm, en alpinbakke eller en skipark, gjerne en trener, og mye tålmodighet. Selv om du er flink til å stå på ski forlengs, krever det trening å stå baklengs, og ikke minst å gjøre hopp og triks, og kjøre på gelender. Du må ikke være redd for å falle. Belønningen er at du etter hvert kan bli veldig god, og at du kan gjøre noe mer spennende enn å bare kjøre rett ned bakken. Jibbing gir deg helt andre utfordringer, og du kan være kreativ og lage egne elementer.

En ny folkesport

Jibbing og freestylekjøring har opplevd stort vekst de siste årene. Stadig flere nordmenn vil gjøre noe annerledes på ski. Mange kjører utenfor løypene, men det blir også lagt mer til rette for jibbing i trygge omgivelser. Off-piste-kjøring kan utgjøre en risiko, spesielt når det er uerfarne utøvere som kjører. De er ofte ikke klar over faren for snøras, og kan sette både seg selv og andre i fare. Når antallet off-piste-kjørere øker, øker også skadeomfanget, for mange er uerfarne og kjører ofte i fjellområder der de ikke er lokalkjente. Dermed ved de heller ikke hvor det er rasfare. Nesten årlig utløses snøras av skikjørere, ofte i forbindelse med store utfartshelger, og av og til ender det tragisk. Det jobbes derfor med å bevisstgjøre utøverne, og lære dem mer om rasfare og hvordan de kan kjøre på en trygg måte.