Snøbrettkjøring er forgjengeren til fristilkjøring. Snøbrettet stammer faktisk fra surfebrettet, og de første snøbrettkjørerne var surfere som tok med seg surfebrettene opp i fjellet i California på 1960-tallet. De oppdaget at det var morsomt å surfe på snøen, og en ny sport hadde oppstått. Det tok ikke lang tid før det ble laget egne snøbrett, og nå selges det mer enn en halv million snøbrett hvert år på verdensbasis.

Snøbrettets barndom

Det første snøbrettet var uten binding, altså var det bare en plate man sto på. Dette brettet kom i 1968, og ble kalt snurfer (snøsurfer). Tom Sims laget et snøbrett med bindinger, og det var først da dette brettet oppsto, at det moderne snøbrettet tok form. Nesten samtidig oppsto det også såkalte monoski. Forskjellen mellom snøbrett og monoski, er at på en monoski står utøveren vendt framover, mens på snøbrettet er føttene plassert på tvers.

Mange tidlige snøbrett var hjemmelagde, og folk modifiserte brettene etter eget ønske. Franske skiløpere og surfere brukte brett som lignet på rullebrett, og testet dem ut vinteren 1982. De gjorde ulike endringer, og denne eksperimenteringen førte til at brettenes fasong utviklet seg raskt, gjennom prøving og feiling. Etter hvert fikk brettene såler av polyetylen og stålkanter, i tillegg til spesialtilpassede støvler, og brettene egnet seg for varierende forhold. Flere skisentre i Frankrike begynte med utleie av snøbrett i 1986.

Snøbrettet erobrer Norge

Snurferen kom til Norge i 1977/1978. Surfere og skatere begynte å eksperimentere med hjemmelagede brett, hovedsakelig i Oslo og Molde. Noen begynte å bruke vannskibindinger for å få bedre kontroll over brettet, og i Molde ble det utviklet et epoxybrett kalt Great White. Dette ble laget fra 1982 og framover. Også i Oslo ble det laget snøbrett, disse hadde en såkalt svalestjert og primitive styrefinner. Noen av brettene fikk plastplater som ligner på moderne bindinger. Brettene ble aldri masseprodusert, verken i Molde eller i Oslo, og ingen norske skiprodusenter ville lage snøbrett. I tillegg var snøbrett forbudt i alpinanleggene i Norge fram til midten av 1980-tallet. Etter noen år skjønte imidlertid alpinanleggene at det var penger å tjene på snøbrettutøverne, og de begynte da å legge til rette for snøbrettkjøring.

Ulike typer brett

Som med ski, finnes det også mange typer snøbrett. Brettene varierer i størrelse og fasong, og er tilpasset ulike snøforhold, kjørestiler og erfaringsnivå. Barnebrett er som regel kortere enn brett beregnet på voksne. Men noen bruker også korte brett til å gjøre triks.

Hovedtypene av snøbrett er:

Freestyle – dette er den vanligste typen. Brettet er relativt kort, og har tupp både foran og bak. Brettet er bøyelig, og har innsvingte kanter som gir gode svingegenskaper. Denne brettypen egner seg til pipe, hopp og terrengelementer, samt urban kjøring.
Park/Jib (rails) – dette brettet er fleksibelt, og kort til middels langt. Brettet har tupp i begge ender, og bindinger som vender utover. Det gjør det lett å skifte kjøreside og rotere.
Freeride – dette brettet er lengre. Det har tupp i begge ender. Brettet er stivere, og brukes både til frikjøring (backcountry) og parkkjøring. Brettet egner seg både til puddersnø og hardpakket snø.
All-Mountain – dette brettet er også relativt vanlig, og er en krysning mellom freeride og freestyle. Som regel har brett av denne typen tupp i begge ender.
Racing/Alpine – dette er et langt, rett og stivt brett, som er smalere i formen. Brettet brukes til slalåm og storslalåm, og passer best til preparerte løyper.

Materiale og fasong

Snøbrett har en kjerne av hardt tre, og treet er dekket av flere lag glassfiber. Noen snøbrett er også laget av karbonfiber, kevlar eller aluminium. De kan også ha innebygde støtdempere, men dette varierer. Tuppen foran på brettet er høy, slik at den skal gli over ujevnt underlag. Bakenden er som regel også bøyd, slik at det er mulig å kjøre baklengs (switch). Brettets bunn blir dekket med polyetylenplast, som enten er sprøytestøpt eller oppvarmet og sammenpresset. En sammenpresset bunn er mykere enn en sprøytestøpt bunn. Den sammenpressede bunnen tar lettere opp voks.

Snøbrettets stålkant gjør det lett å grave seg inn i snøen, og dette gir god styring. Samtidig beskytter kanten snøbrettets indre struktur. Overflaten av brettet blir dekket med akryl, ofte med grafikkdesign. Her kan produsenten skrive inn navnet sitt, og lage fargerike motiver. Bunnen kan også dekkes med akryl og grafikkdesign.